Psykiske avvik generelt

Fra Wikimedica
Gå til: navigasjon, søk

Hva er et psykisk avvik?

Det finnes ingen klar definisjon av hva som karakteriserer normal atferd. Derfor er det også vanskelig å definere unormal eller avvikende atferd. Det overordnete prehospitale målet er å beskytte pasienten og andre fra å skade seg, håndtering av koeksisterende medisinske tilstander, oppdage skjulte eller uoppdagete problemer (for eksempel mishandling) og transport til korrekt behandlingsfasilitet. Den bakenforliggende årsaken til psykiske avvik kan være av organisk, psykososial eller sosiokulturell karakter, eller en kombinasjon av alle tre.

Organiske årsaker

Fysiske eller biokjemiske forstyrrelser kan være årsak til endret atferd. Det kan være arvelige komponenter involvert i denne gruppen årsaker. Eksempler på organiske årsaker er apopleksi, diabetes, elektrolyttforstyrrelser, fysiske traumer, tumorer, demens, alzheimer, medikamenter, narkotiske stoffer, hypoksi, m.m.

Psykososiale årsaker

Psykososiale psykiatriske sykdommer kan ha mange årsaker som for eksempel traumatiske opplevelser i barndommen, mishandling eller dysfunksjonelle familiestrukturer. Tilstandene er vanligvis karakterisert ved nevroser eller psykoser.

Ved nevrose har pasienten en intakt virkelighetsoppfatning, men en suboptimal sosial håndtering. Angst og depresjoner er eksempler på dette. Psykose innebærer en manglende virkelighetsoppfatning for eksempel i form av hallusinasjoner eller vrangforestillinger. Manifestasjoner av nevroser og psykoser kan være depresjon, tilbaketrekking, katatonisk tilstand, aggressivitet, suicidalitet, paranoia, fobi, desorientering, m.m.

Sosiokulturelle årsaker

De fleste mennesker balanserer forholdet mellom følelser, tanker og handlinger. Når denne likevekten brått endrer seg kan et menneske gjennomgå en krise. Dette kan gi psykiske avvik.

Vurdering og håndtering av psykiatriske pasienter

Når det mistenkes psykiske avvik hos pasienten må sikkerheten for alle på stedet umiddelbart vurderes og eventuelt håndteres. Deretter er første prioritet å håndtere livstruende tilstander hos pasienten, før fokuset kan rettes mot håndtering av pasientens mentale tilstand.

For å vurdere pasientens mentale tilstand må informasjon samles inn. Dette kan komme gjennom intervju av pårørende og vitner, funn av medisiner, rusmidler, avskjedsbrev, overblikk over pasients hjem, m.m. Den viktigste informasjonen kommer dog fra pasienten selv gjennom samtale. Til denne samtalen kan det være fornuftig å skjerme pasienten fra andre personer.

Ambulanseutøveren må mer enn i andre situasjoner utøve normal takt og tone, vise empati, være rolig, aktivt lytte til pasienten og respektere pasientens intimgrenser. Videre bør følgende vurderes:

  • Somatiske plager
  • Intellektuell kapasitet (orientering, hukommelse, konsentrasjon, rasjonalitet)
  • Innhold (uorganisert tankerekke, desillusjonert, hallusinasjoner, angst, fobi)
  • Humør (spenning, depresjon, aggresjon)
  • Utseende (personlig hygiene, klær, hjem)
  • Psykomotorisk aktivitet

Teknikker for pasientintervjuet

  • Lukkete spørsmål er nyttig når det søkes spesifikk informasjon. For eksempel ”har du tenkt til å ta livet dit?”, ”er du redd for meg?” eller ”hvor mange piller har du tatt?” Formen er ikke alltid effektiv fordi den kan være ledende og fordi den kan utelukke situasjoner du selv ikke har tenkt på.
  • Åpne spørsmål er nyttig når du ikke vet alt du er ute etter. Pasienten kan komme med informasjon du aldri vurderte som relevant. Svarene er heller ikke et resultat av din leding.
  • Strukturer pasientintervjuet. Det gjør den mer effektiv og lettere for deg å forstå situasjonen. Kronologisk strukturering er ofte det enkleste.
  • Bruk pasientens navn.
  • Snakk rolig og bruk god tid.
  • Oppsummer og konkluder pasientintervjuet.